Ode til Leo   
                   
Onsdag 27. november ble jeg og Amund kjent med en av
NVH's forsøkshunder, boxerblandingen Leo. Han ble med
oss fra skolen i håp om å få et fast hjem  fram til forsøket
han skal være med på i mars, og helst etterpå også.  
Leo stod og ventet på oss øverst i trappa på hesteklinikken,
en stor og kraftig kar med bredt hode, kraftig kropp, 
tigerstriper og logrende hale. Selv om han har hatt en kjip
start på livet, så ikke det ut til å ha innvirket på humøret.
Så ble han med hjem, da, og fikk turer i både Frognerparken,
på St. Hans-haugen og på Ås.
Der besøkte han meg også på jobb i geitefjøset, og kunne
konstatere det samme som meg, at geiter er ålreite dyr.  Leo kan mildt sagt omtales som en vilter krabat, med mye
overskudd, nysgjerrighet og livsglede.
Allikevel var vi overrasket over hvor lettlært han var,
for det var ingen kunst å lære ham nye ting. Bare på de
fem dagene vi hadde ham lærte han raskt å gå fot og "bli".

Dessverre så Amund ut til å reagere allergisk på ham,
samtidig som vi innså at det å ha en stor og "fryktinngytende"
hund i Oslo ikke var barebare. Riktignok ble vi stoppet på
gaten to ganger av eldre damer på rundt 75, som synes han
var noe av det mest sjarmerende og godslige de har sett, men
ellers var både forbigående folk og hunder svært skeptiske til
Leos utseende, og skygget raskt banen, glefset og bjeffet.
(det siste gjaldt for det meste de firbeinte:)
Dermed tok vi den tunge beslutningen om å levere ham tilbake
i håp om at han skulle få komme til et sted hvor han kan løpe
mye fritt og slapp å være her i byens kjas og mas.


Nå er den vante hverdagen tilbake, dager hvor jeg slipper
å våkne av en kald snute mot ansiktet eller magen,
stå opp ekstra tidlig for å lufte hunden, traske ute i kaldt
vær, regn og slaps mens bikkja markerer på alle forhøyninger
han kommer over, og sitte på forelesning og be om at han
ikke har rasert leiligheten i all ensomhet.

Allikevel overskygges dette av gleden man føler når man
treffer ham igjen etter en lang dag, ser ham danse i ekstase
over å se deg igjen, og vite at du er hans "alt".

Stadig venter jeg å høre tassingen hans over gulvet,
men jeg vet i det minste at han har det godt,
på en gård på Kløfta.